Kompetanse Driftskonsept  Transportoppdrag Utleie av henger	Dølehest Oppdrett	Oppdrag Alle raser Unghest: Temming Innkjøring Innridning Voksne: Korrigering Spesialtrening	Rådgivning   Hesteholdsproblemer Atferdskorrigering Coaching Hjemmebesøk Privat-timer Råd ved kjøp av hest	Oppstalling Stallplass Beite Unghingstbeite Hesteferie Treningsopphold	Kurs Ridekurs Barneridning Fastavtaler Helseridning Hestekunnskapskurs Hestepsykologi Horsemanship Kjørekurs Temme/unghestkurs Tømmerkjøringskurs
Rideleir	Rideferie	Tur-ridning	Fjellritt	Kanefart	Tømmerkjøring

NORSK  DØLEHEST

 Vi har i dag  tre norske hesteraser:  Nordlandshest, fjordhest og dølehest. De regnes alle som kaldblodsraser.

Hver av disse rasene er opprinnelig utviklet i ulike landsdeler, nordlandshesten i Nord-Norge, fjordhesten på Vestlandet og dølehesten på Østlandet. Islandshesten er også opprinnelig norsk, det var vikingenes hester, men regnes i dag som Islands nasjonale hesterase, det er der den er utviklet til det rasen framstår som i dag.

Landskap og klimaforhold i de ulike  landsdelene i Norge er svært forskjellig, og derfor vokste svært ulike primærnæringskulturer fram i hver av dem. Forskjellene til tross, så var bruk av hest, før traktoren kom, like livsnødvendig for dem alle som hus og klær. Det er bare de samiske kulturene som ikke har brukt hest, her har tamreinen hatt mange av de samme oppgavene som hesten.

 De tre norske hesterasene er like forskjellige som landsdelene de kommer fra.

Nordlandshesten er den minste, i Nord-Norge trengte man ikke noen stor hest. Hovednæringsveien var fiske, og sjøen var vanlig ferdselsåre. Hesten trengtes hovedsakelig som kløvhest i bratte fjell med tunge bører til transport av seterprodukter, jaktutbytte og bær. Nordlandshesten er også tilpasset landsdelen som  kjørehest, for framkjøring av lett vedtømmer av bjørk fra svært bratt terreng. Til jordbruk trengte man heller ikke noen stor hest, brukene var små og produksjonen enkel. Det var dessuten en stor fordel med en hest som spiste lite, for fòrressursene var knappe. Nordlandshesten er derfor en liten hest, men den har svært stor muskelsetting, og den bærer og trekker derfor utrolig mye i forhold til størrelsen.

Fjordhesten er tilpasset hovedsakelig den samme næringskulturen  som nordlandshesten, men på Vestlandet hadde jordbruket større betydning som næringsvei enn i Nord-Norge, der er mer og noe tyngre skog, og seterdriften var mer omfattende og fjellveiene brattere og lengre. Man hadde her også noe mer bruk for en kjørehest til samferdsel. Fjordhesten er derfor betydelig større enn nordlandshesten, men den har samme bygningstrekk.

Dølehesten skiller seg mye fra nordlandshest og fjordhest. Den er mye større og tyngre og er først og fremst en kraftig trekkhest. Jordbruk og skogbruk var hovednæringsveiene på Østlandet, og landskapet her er ikke så bratt. Terrenget er imidlertid allikevel svært kupert, sammenliknet med de paddeflate jordbruksslettene i Sentral-Europa. Der utviklet man supertunge trekkhester som ardenner, percheron og den engelske shirehesten. Så tunge hester var ikke funksjonelle i Norge, spesielt ikke til tømmerkjøring, som hovedsakelig var aktuelt om vinteren, i dyp snø. Den østlandske arbeidshesten hadde svært allsidige oppgaver, den ble brukt til jordbrukshest, tømmerhest, kløvhest i seterbruket, og som kjøre – og ridehest over relativt lange avstander både sommer og vinter, i ulendt og vanskelig terreng både i skog og på fjellet..

Den norske dølehesten klassifiseres internasjonalt  som en middels tung trekkhest,  den er kjent for å være svært allsidig, en god traver, og  en stødig  kløv-og ridehest, spesielt egnet til lange turer i moderat tempo. Det den norske dølehesten framfor alt er kjent for, er de mentale egenskapene: Det er en usedvanlig godmodig hest, som utvikler stor trygghet og sterke sosiale bånd til eier og bruker, den er svært intelligent og lett å lære opp. Dølehesten er kjent blant hestefolk som ”kald i hodet”, den takler usedvanlig godt  nye situasjoner og det skal ganske mye til for å skremme og stresse den. Samtidig er dølehesten modig, villig til å yte ekstra når det trengs i arbeidssituasjoner, og den er selvstendig og mentalt robust.

 Norsk dølehest deles  i dag i to hovedtyper:  Kaldblodstraveren og den klassiske arbeidshesten, i dag ofte kalt  ”Tungdøl”.

Fra siste halvdel av forrige århundre skjøt utviklingen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn fart i Norge, og den velstående delen av  befolkningen fikk behov for og hadde råd til fornøyelser og atspredelser som travkonkurranser. De første travstevnene fant sted  på islagte vann, hvor man kjørte med spiss-sleder. Konkurransene ble fort populære, og førte til at Det norske Travselskap ble dannet, og systematisk avlsarbeid igangsatt for å krysse fram en spesialisert norsk kaldblodstraver fra landets døleheststamme.

Utviklingen av den norske arbeidshesten skjøt også fart i takt med industrialiseringen av landet vårt, traktoren kom ikke i vanlig bruk før etter 2. verdenskrig. Hesteantallet økte voldsomt etter 1900, man trengte hester som trekkdyr til anlegg av jernbane og veier, i byggvirksomhet og ikke minst til framdrift av tømmer til sterkt økende eksport, og til sagbruks – og papirindustri.

I denne perioden ble den norske arbeidshesten, slik som den framstår i dag, utviklet. Rasen har i dag tydelig  type-variasjon, noen avlslinjer gir avkom som er breie og lave med en voldsom muskelsetting , andre smekrere, høyere og med lengre rygg. Denne variasjonen avspeiler helt tydelig hvilke arbeidsoppgaver som har vært viktigst i de ulike distriktene.

Det vi i dag ønsker oss av den tyngre typen av dølehest, er på samme måte som gjennom historien, styrt av hva vi bruker hest til. De tyngste trekkoppgavene bruker vi traktor til, både i jord – og skogbruk, og samferdselsoppgavene har motorkjøretøyer overtatt. Det som i dag blir igjen til hesten i næringslivet, er spesialoppgaver som det er vanskelig, umulig eller lite lønnsomt å utføre med motorredskap. Eksempler på dette er kløving av kjøtt  under reinsjakt, økologisk jordbruk og spesialoppgaver i skogbruk.

Det er i først og fremst i skogbruket dølehesten fremdeles har en reell framtid som arbeidshest. Store skogseiendommer med greit framkommelig terreng er det uten tvil mest lønnsomt å drive med maskiner, men en stor del av norske skogseiendommer er små og hører til gårdsbruk, dessuten har mange eiendommer markforhold som gjør maskindrift umulig eller ulønnsomt. Prisene på maskinleie stiger dessuten, og tømmerprisene synker. Flere og flere eiere av små og mellomstore eiendommer driver i dag både med hest og gårdstraktor i skogen sin.

De fysiske og mentale kravene som stilles til en prima skogshest, er lett forenlige med de krav som stilles til hester i turistnæring, en næringsform som øker i popularitet og omfang.

Dølehesten blir dessuten mer og mer populær som privathest, antallet private ridehester og gårdshester  øker sterkt.            

 Booking / info:

Midtskogen Gård, Post: 2411 Elverum, Norge

Telefon: ( +47 ) 624 17594 E - mail: eva-av@online.no